Gullsmed Sando om tyngden i kompetansen

Jørgen Sando er gullsmedmester og daglig leder for familiebedriften med lange tradisjoner på Rjukan. Det var i 1901 at oldefar åpnet butikken. Siden har kompetansen og pasjonen for faget gått i arv.

Det er både/ og å drifte videre en slik familiearv. Men mest både, ler Jørgen Sando. En ydmyk fagmann som har reflektert over hvor gullsmedfaget og bransjen står i dag.

Da Sando ble etablert for drøyt hundre år siden, rett etter unionsoppløsningen sto nasjonale symboler sterkt i folks bevissthet. Bunad og bunadssølv var både populære verdisaker men også viktige bruksgjenstander i folks dagligliv.

Filigranteknikken påvirket også annen smykkemote og det å tilby høy kompetanse, både innen gullsmedteknikker, kunnskap og forståelse av tradisjonssølvets symboler og lokale egenarter har alltid vært et viktig fokus hos Sando. Oldefar Sando var også med å etablere Gullsmedforbundet.

Verkstedarbeid hos Gullsmed Sando. Foto: Marie Sando

Forskning og kontaktnett

Jørgens far, Kolbjørn Sando er i dag 84 år men fremdeles aktiv på verkstedet. Allerede på 60- og 70-tallet reiste han rundt og samtalte med eldre sølvsmeder og andre kilder. Han drev et dokumenterings- og forskningsarbeid som resulterte i Kongens fortjenestemedalje, men også et kontaktnett som ledet fram til den plattformen Gullsmed Sando står på i dag: Formidling av draktsølv tilhørende en rekke bunader. Alt produsert i Norge, noen av store aktører som Sylvsmidja på Voss samt mindre smier. Sando selv produserer mye av sølvet til Tinn-drakten.

Jeg kjenner på ansvaret, man legger ikke ned en slik bedrift for å starte med turistguiding som et innfall. Men det ligger også en trygghet i å vite at nedgangstider også går over. Gullsmed Sando har klart seg gjennom økonomisk depresjon, to verdenskriger og flere konkurrenter i nærmiljøet.

Smykkene av Gaustadtoppen er designet og produsert i eget verksted. Foto: Marie Sando

Genetisk smykkepasjon

Mens praten går i butikken er Jørgens datter i engasjert dialog med bestefar på verkstedet. Begge er opptatt av trender og diskuterer linjene i de nye unika-smykkene som formes fram på bestefars benk.

Kanskje ligger også yrkesstoltheten i genene til denne familien. I alle fall kjente Jørgen at alt stemte den gangen han begynte på gullsmedutdanningen. I dag er det variasjonen i jobben han setter høyest. Arbeidet på verkstedet, fordypningen og gleden av å mestre. Økonomiansvaret og ikke minst møtet med kundene:

Folk skal bli møtt i butikken med kunnskap og interesse. Jeg vil forstå hva deres egentlige behov er. Kanskje er de på leting etter noe de aldri har hørt om. Det er viktig å løfte kompetansedelen, markedsføre den. Gullsmeder med verksted kan og skal tilby noe mer enn bare å selge masseproduserte smykker.

For Sando er kontaktnettet en like viktig brikke i kompetansetilbudet, som eget verksted. Det kan handle om å formidle reparasjoner til riktig sted, eller finne den perfekte produsenten til kundens behov. Men nye tider krever også justert fokus.

Mens Kolbjørn Sando fordypet seg i håndgravering, korpus og andre teknikker, har Jørgen driblet tradisjonsbedriften inn i nettsalgets tidsalder. En nødvendighet for å overleve som nisjebutikk i dag:

Samfunnet endrer seg og det er stadig mindre økonomi i å foreta reparasjoner. Dessverre, siden dette krever langt høyere faglig ekspertise enn å produsere nye design. Før loddet vi også drøssevis av slitte sølvkjeder, nå er ikke det lenger lønnsomt.

Kompetanse, leveranse og veiledning rundt bunadssøljer er et viktig fokus i bedriften. Foto: Marie Sando

Utvannede begreper skaper forvirring

Samtidig som vi må forholde oss til at import fra lavkostnadsland gjør noe med verdivurderingen av gullsmedarbeidet, oppstår en svært uheldig forvirring hos kundene, påpeker Jørgen. Tidligere var gull og sølv betegnelser på smykker i edelmetaller, i dag markedsfører bijouteri-kjedene «gull og sølv» til tjue kroner. Knapt forgyllet. Det blir vanskelig for unge kunder å skjønne forskjellen når begrepene vannes ut.

Som mange andre i bransjen, opplever også Gullsmed Sando at kundene steiler over hva det koster å reparere smykker. Det kan føre til at man tar seg underbetalt, påpeker innehaveren som etterlyser en mer bevisst politisk kurs for å ivareta det norske håndverket:

I Norge har man latt oljebransjen bli en gjøkunge i næringslivet. Den vanvittig pengesterke bransjen støvsuger hoder og hender til et lønnsnivå ingen andre kan konkurrere med. Alt som er tidkrevende taper da verdi. I tillegg legges det uforholdsmessige gode betingelser i fanget på oljebransjen.

Jørgen sikter til «lete-refusjonsordningen», som innebærer at oljeprofitørene får kompensasjon fra staten om de har foretatt en mislykket oljeleting:

Jeg skulle gjerne fått støtte fra staten for å utvikle en smykkeserie som flopper. Det høres dumt ut, men å legge så store konkurransefortrinn i en næring, kveler andre.

Jørgen Sando setter pris på variasjonen i arbeidet. Foto: Jørn Grønlund

Glassemaljerte brannhydranter

I tillegg til seniors unika-smykker har bearbeidinger av stedsspesifikke symboler blitt populære designsmykker hos Sando. Som Gaustadtoppen-smykker og de helt særegne brannhydrantene som pryder Rjukan, glasert i rød emalje ved hjelp av Opro. En uventet bestselger som har gått rett hjem hos den lokale patrioten.

Det er tydelig at Gullsmed Sando står stødig, både i egen historie og i markedet. Men hvordan ser bransjens framtid ut?

Det er en utvikling jeg ser med bekymring, det handler om en utvasking av profesjonen og manglende kvalitetssikring. Tidligere var gullsmedutdannelse en forutsetning for å handle fra grossistene. Bare fagfolk kunne dermed forhandle smykkevarer. I dag kan en bussjåfør importere diamanter, videreselge til forhandlere som også mangler kompetanse til å vurdere varen. Kunden blir fortalt at dette diamantsmykket er topp kvalitet til god pris, mens det i realiteten er lav kvalitet til høy pris.

Jørgen ser behov for et tydeligere kontrollorgan som etterprøver bransjen:

I dag kan konkurransetilsynet rykke ut, men bare etter mange klager fra kunder. Men smykkekundene vet ikke at de er blitt lurt, så de klager ikke. Det hjelper ikke at det står ufaglærte bak diskene i det som har blitt rene smykkebutikker.

Han vet ikke helt hvordan vi kan snu denne utviklingen, kanskje må lovverket strammes opp. Inntil videre må de som har kompetansen tydelig kommunisere tyngden i den:

Når kunden kommer til den kompetente gullsmeddisken skal de få en faglig hjelp som er mer enn de kan google seg til selv, avrunder Jørgen Sando.

Oldefar var stolt innehaver av Gullsmed Sando i 1901, Jørgen har tatt over i 2001. Foto: Jørn Grønlund